Bestemora mi kunne lage verdens høyeste pannekakestabler, og være meeektig imponert over turntriks på stuegulvet. Hun hadde mjuke, fine hender og en forfeerdelig grønn, stygg negl. Det rotete juletreet, var alltid det fineste, og sokkene hun strikka var alltid til noen andre. Hun henta posten i ullabber og gikk søndagstur med russerhuve, for den var den fineste hun visste. Tante kjørte alltid for fort, og Bestefar var alltid for sein til middag. Som oftest tok hun en dupp midt i samtalen (uten at det la noen demper på stemningen), og hun fikk ikke alltid det gebisset helt til å sitte. Hun kunne melke kyr og jage katter kjappere enn noen andre, iført skaut og orange genser. Ballkasting i stua slo aldri an, og spilljuks med kort ble slått HARDT ned på (til fordel for oss som lett lot oss lure av eldre søskenbarn). I stua skulle det helst være 30 grader, og trekk ble umiddelbart oppdaget, om en stakkar prøvde å snike opp et vindu. Antrekket for dagen var alltid i kjole, og i kjøleskapet lå alltid helnøttsjokolade!
Ho va egentlig ganske fin ho Bestemora mi
