Slumdog Millionaire

Igår kveld var jeg på kino!! Slumdog Millionair. En vannvittig bra film. Gikk litt tregt i starten, og skal innrømme at jeg var litt skeptisk da jeg så den varte i 2 1/2 time, men fytti hvor fengslet jeg plutselig ble. Og litt for revet med emosjonelt og på mitt samfunnsengasjerte nivå. Kjenner jeg blir så utrolig provosert, både av vår sykesyke verden, mine egne holdninger og likegyldighet, og hvordan vi forholder oss til alt rundt oss. Ting er så vannvittig urettferdig, og vi tar ting så utrolig for gitt, på hvor bra vi egentlig har det.. Litt klisjéaktig sagt akkurat det der, men det er så utrolig sant, skjønner ikke at jeg kan bruke så mye tid og krefter på alt jeg bekymrer, er lei meg og irritert for.. Det er så små bagateller og utrolig ubetydelig i forhold.

Husker da jeg var i Kenya for et par år siden, det gikk utrolig inn på meg, jeg gikk helt i gråtinga for hvor urettferdig verden er, og alt jeg tenkte var at jeg må gjøre noe for å hjelpe dem, og jeg skal gjøre ditt og datt, og ting skal bli så bra. Tror laangt inni meg så hadde jeg en liten illusjon at Bodil Kvakland skal redde hele verden, og alle skal få det så BRA, for det kan lille, sosialistiske meg klare.

Også kommer jeg hjem, og kommer farlig fort inn i mine daglige rutiner, og ting forsvinner farefullt fort fra minnene mine, og fortrenger sakte men sikkert alt jeg ikke vil huske, og maler meg et "glansbilde". Ting var jo ikke såå galt, og jeg kan jo ikke gjøre en såå stor forskjell. Og alle pengene jeg planla å gi, går med i sluket på mine egne forlystelser. Jeg har jo ikke råd til å gi så mye, jeg må jo spare så jeg får tatt min fantastisk utdannelse, også skal jeg jo reise verden rundt, og for ikke å snakke om all den luksusen jeg må ha hverdagen min, all den gode maten jeg må ha, og filmene jeg må kjøpe, og det sprengte klesskapet mitt og opplevelser som er utrolig viktig. Jeg vil hjelpe, så lenge det ikke koster meg noe og jeg kan hjelpe, så lenge det ikke det går ut over min egen komfortsone.

Kjenner jeg blir så utrolig flau over mitt ego, og all min selv sentretiske luksus, og sløsing med penger, og alt jeg bare MÅ ha!!

Mitt skjulte talent??

Vinteren 2007 ble det vekt en grynede gitarinteresse hos frøken Kvakland. Det sto ikke på entusiasmen, og etter et halvt år med gitarkurs på Bildøy, på ukevis med samspilltimer med Maren og ny gitar i julegave fra mor og far så var alle muligheter åpne, og en viss framgang hadde hun faktisk hatt.. Men så stagnerte alt sammen, og gitaren har igrunn tilbrakt mest tid som pynt på veggen det siste året.

Men nå har jeg gått til innkjøp av Rock og ballader 2. Gitaren er tatt ned, støvet er blåst bort, og strengene er stemt. Og for tiden blir hele huset plaget med taktløs gitarspilling og skingrende sang med veldig mange innlagte "kunstpauser", og iherdige forsøk på igangdriving av allsang. Responsen har vel ikke vært helt overveldende enda.

Men når jeg har stått opp timer før resten av familien og har huset for meg selv, kan verdens beste gitarspiller (meg), løpe med et (litt dempet) hyl inn på stadion (stua) og stable seg elegant opp på scenen (en spisestue stol) og imponere en HEL VERDEN med sine fantastiske evner.. Å for en stemning og for et TRØKK!! Og INGEN er bedre til å spille gitar, fansen gråter av glede og beundring, Bodil is BACK, hun har verden for sine føtter og hun er så glad så glad..

Og når det i tilegg er masse, masse snø og sol ute, Hanevold, Bjørndalen, Os og Berger er klar for sprint, og jeg sitter klar med flagget mitt, så kjenner jeg at jeg er UTROLIG fornøyd med livet, til tross for litt begrenset talent i gitarspilling!!

Utfordringen

Gå inn på mine bilder. Klikk inn på mappe nummer 6
finn bilde nummer 6
legg dette ut på bloggen å fortell litt om det

En,to, tre - og her er mitt bildet!


Sushi-aften til Marte i fjorhøst. Skal innrømme jeg var noe skeptisk i forkant, og tilbydde meg og komme å hjelpe til, så jeg skulle ha full oversikt over hva jeg skulle ha i meg. Men det var faktisk ikke så ille, bare litt problemer med å venne meg til tanga. Men i skrivende stund kjenner jeg at jeg begynner å bli klar for en ny sushi-aften..


Venter spent på bildebeskrivelse fra Maren og hennes kjære søster Johanne!!