søndag 6. februar 2011

Naboen

I blokka mi bor det en mann.
Han er ikke spesielt fin, og egentlig ikke så hyggelig!
Vi passerer hverandre i taushet,
og ingen har noe behov
for et nærmere bekjentskap.

Denne mannen eier en klarinett.
Nå er jeg jo strengt tatt ikke så begeistret for klarinetter
heller, jeg er jo innerst inne en althorn-dame.
Men han eier altså en
klarinett, som han liker å spille på.

Når denne mannen, som jeg egentlig har noe til overs for,
begynner å spille på den klarinetten sin, som jeg egentlig
ikke liker, så skjer det en kombinasjon som jeg ikke
kunne forestille meg.

For DEN musikken er helt ubeskrivelig,
og jeg blir nesten skremt av
den virkningen den har på meg.

For når de tonene kommer sivende ut i trappeoppgangen,
og jeg kommer trampende i min forrykende fart med sekk
og poser, rød trynet og heit i toppen, så blir jeg plutselig
helt bergtatt av den musikken. Og der blir jeg stående,
kommer meg ingen vei, blir helt sentimental og får bare
behov for å sette meg i trappa og grine, og en umåtelig
trang til å bort å klemme hardt og intens på inngangsdøra hans.

Så står jeg der da, helt i min egen verden, rar i kroppen,
rar i hodet og er helt fengslet av den musikken, og håper
for all del at han ikke kommer ut, å ser at jeg står med
blanke øyne og hodet klin inn i døra hans..

3 kommentarer:

Solveig sa...

Det var fin lesing! Du er en veldig flink skribent BOdil!

Rakel sa...

Blir så gla kvær gang e les bloggen din, Bodil!:)

siv anita sa...

Bodil- kanskje d er på tide at stillheten blir brutt neste gang dere møtes?? :P