Naboen

I blokka mi bor det en mann.

Han er ikke spesielt fin, og egentlig ikke så hyggelig!

Vi passerer hverandre i taushet,

og ingen har noe behov

for et nærmere bekjentskap.

Denne mannen eier en klarinett.

Nå er jeg jo strengt tatt ikke så begeistret for klarinetter

heller, jeg er jo innerst inne en althorn-dame.

Men han eier altså en

klarinett, som han liker å spille på.

Når denne mannen, som jeg egentlig har noe til overs for,

begynner å spille på den klarinetten sin, som jeg egentlig

ikke liker, så skjer det en kombinasjon som jeg ikke

kunne forestille meg.

For DEN musikken er helt ubeskrivelig,

og jeg blir nesten skremt av

den virkningen den har på meg.

For når de tonene kommer sivende ut i trappeoppgangen,

og jeg kommer trampende i min forrykende fart med sekk

og poser, rød trynet og heit i toppen, så blir jeg plutselig

helt bergtatt av den musikken. Og der blir jeg stående,

kommer meg ingen vei, blir helt sentimental og får bare

behov for å sette meg i trappa og grine, og en umåtelig

trang til å bort å klemme hardt og intens på inngangsdøra hans.

Så står jeg der da, helt i min egen verden, rar i kroppen,

rar i hodet og er helt fengslet av den musikken, og håper

for all del at han ikke kommer ut, å ser at jeg står med

blanke øyne og hodet klin inn i døra hans..